På tvers av Berlin, Frankfurt og Brussel snakker politiske ledere og sentralbanktopper nå mer åpent om Europas avhengighet av USA‑styrte valuta‑ og betalingssystemer, mens EUs digitale euro‑prosjekt går inn i en teknisk fase før prøvavstemning i mai.
Den digitale euroen er tenkt som en elektronisk form for sentralbankpenger til hverdagsbetalinger, som skal eksistere ved siden av kontanter og bankinnskudd, ikke erstatte dem. I takt med at Tysklands forbundskansler sist uke koblet svak euro og eksportutfordringer til behovet for en sterkere valuta, brukte sentralbanktopper som Piero Cipollone og Burkhard Balz nye intervjuer til å understreke at Europa trenger en mer robust, egen betalingsinfrastruktur. Prosjektet går nå inn i en teknisk forberedelsesfase før en forventet avstemning i EU-parlamentet i mai.
Tysk industribasert eksportøkonomi presses av en svakere dollar som har styrket euroen og gjort tyske varer dyrere ute. Merz advarer om at kombinasjonen svak dollar og sterk euro er en betydelig ekstra byrde for produsenter, særlig for mellomstore bedrifter med små marginer og begrensede muligheter til å sikre seg mot valutarisiko. Eksportorganisasjoner beskriver den sterke euroen som en kilde til stor bekymring for mindre og mellomstore bedrifter som allerede sliter med svak vekst og tøff konkurranse.
I dette bildet har Merz og den tyske finansministeren Lars Klingbeil trappet opp kravet om rask fremdrift for den digitale euroen. Poenget deres er at en sterkere internasjonal rolle for euroen, side om side med dollaren, over tid kan gjøre Europa mindre sårbart for amerikanske pengepolitiske skift og dollarbevegelser – selv om en digital euro bare er ett verktøy blant flere.
Den europeiske sentralbanken har nå avsluttet den innledende forberedelsesfasen og gått inn i en fase som handler om teknisk avklaring, markedsintegrasjon og støtte til lovgiverne. Arbeidet omfatter blant annet et regelverk for ordningen, valg av sentrale tjenesteleverandører og en innovasjonsplattform for å teste bruksområder og samspill med andre løsninger.
Den tyske sentralbanktoppen Burkhard Balz skisserer en intern plan der enighet om lovverket innen utgangen av 2026 åpner for pilotdrift av en detaljrettet digital euro fra midten av 2027, med mulig full lansering i 2029. Han beskriver prosjektet som et maraton der man har passert 30‑kilometer‑merket, og at hovedfokuset nå er på rammer som beholdningsgrenser, offline‑betalinger og rollefordelingen mellom sentralbanker og private aktører – ikke selve ja/nei‑beslutningen om utstedelse.
Den italienske sentralbanktoppen Piero Cipollone beskriver den digitale euroen like mye som svar på fragmenterte betalingsløsninger og endrede betalingsvaner som på storpolitikk. Han peker på at ECB både skal tilby betalingsmidler og sørge for velfungerende betalingssystemer, og stiller spørsmål ved om dagens lappeteppe av løsninger faktisk gir europeere en enkel måte å betale digitalt på tvers av eurosonen uten å lene seg på ikke‑europeiske aktører. Kontantenes andel av den samlede verdien av daglige betalinger har falt kraftig, mens e‑handel nå står for en betydelig del av forbruket – et område der fysiske sedler og mynter ikke fungerer.
Samtidig understreker både Cipollone og Balz hvor tungt Europa hviler på utenlandske betalingsnettverk. I Tyskland har PayPal nær en tredjedel av netthandelen, mens Mastercard, Visa og American Express dominerer kortmarkedet, og nasjonale ordninger som girocard er avhengige av internasjonale rails for bruk over landegrensene. Cipollone minner om at alle tenkelige verktøy nå brukes politisk, og at sanksjoner og geopolitiske konflikter forsterker argumentet for en europeisk betalingsinfrastruktur bygget på europeisk teknologi under europeisk kontroll.
På regjeringssiden har EU‑landene blitt enige om en felles posisjon til Single Currency‑pakken, som består av én forordning om en mulig digital euro og én om kontanter som tvungent betalingsmiddel. Det gir medlemslandene mandat til å forhandle med Europaparlamentet og Kommisjonen om endelig lovtekst når parlamentet har vedtatt sin posisjon.
Målet er å forberede euroen på fremtiden, styrke EUs strategiske autonomi og sikre at både kontanter og en eventuell digital euro kan brukes effektivt i hele euroområdet. Rådets posisjon slår fast at en digital euro skal være tvungent betalingsmiddel, utformet som et supplement til kontanter og tilgjengelig også offline, mens kontantforordningen skjerper plikten til å akseptere kontanter i butikk og pålegger medlemslandene å sikre faktisk tilgang til sedler og mynter.
I Europaparlamentet går saken nå gjennom ECON‑komiteen mot en første plenumsvotering, trolig 5. mai 2026. Denne avstemningen vil definere parlamentets forhandlingsmandat og bli første reelle temperaturmåler på den politiske støtten til en detalj‑rettet digital euro.
Debatten om en digital euro splitter nå fagmiljøer og kommentatorer i Europa. Omtrent 70 europeiske økonomer, blant dem Thomas Piketty, har signert et opprop der de ber EU-parlamentarikere støtte en sterk offentlig digital euro og advarer om at eurosonen ellers risikerer å miste kontrollen over den mest grunnleggende komponenten i økonomien – pengene – til utenlandske private aktører og dollar-koblede stablecoins. For dem er en digital euro et nødvendig vern om europeisk monetær suverenitet, stabilitet og motstandskraft.
Kritikere, blant annet i liberale tenketanker, peker på at de første CBDC‑forsøkene i land som Bahamas og Jamaica ikke viser tydelige gevinster. De hevder at Europas avhengighet av utenlandske betalingsgiganter først og fremst skyldes egen regulering, og advarer om at en digital euro kan legge kompleksitet oppå et allerede skjevt konkurransebilde uten å ta tak i de underliggende årsakene. Samtidig vekker den nye bekymringer om statlig innsyn i hverdagsbetalinger og personvern.
