I historiens første Satoshi Nakamoto-årstale skisserte Thomas Eichenberger hvordan Bitcoin har gått fra samleobjekt til verdilager – allerede fungerer som penger – og hvordan banker nå steg for steg bygger tjenester på toppen.
Historiens første bitcoin-årstale er et initiativ fra Bitcoinpolitisk institutt Norge, og samlet fullt hus på Nasjonalbiblioteket onsdag kveld – dagen før sentralbanksjefens årstale. Årets taler var Thomas Eichenberger fra den sveitsiske banken Sygnum Bank.
Eichenberger åpnet med å gå tilbake til 2008-whitepaperet «Bitcoin: A Peer-to-Peer Electronic Cash System» og datavitenskapens dobbelbruk-problem. I stedet for å stole på en sentral hovedbok, beskrev han hvordan Bitcoin lar et distribuert nettverk av noder enes om hvem som eier hva, og i hvilken rekkefølge transaksjoner skjer. For første gang kunne digitale penger eksistere uten en betrodd tredjepart som koordinerer saldoer.
Han beskrev Bitcoin ikke som «enda et aktivum», men som en ny monetær arkitektur. Peer-to-peer betyr endelig oppgjør direkte mellom deltakere, uten mellommenn og uten en felles sentral motpart. Elektronisk betyr digitalt fra bunnen av, med sikkerhet forankret i kryptografiske signaturer og en tidsstemplet blokkjede, ikke i løfter fra banker eller stater. Som kontantsystem er målet verdioverføring uten bankavhengighet, der verifikasjon, historikk og oppgjør flyttes ut til nettverket selv.
Videre stilte Eichenberger spørsmålet: Før vi diskuterer om Bitcoin er penger, er vi egentlig enige om hva penger er. Med utgangspunkt i klassiske økonomer og nyere analyser beskrev han et sett monetære egenskaper: knapphet, holdbarhet, aksept, portabilitet, delbarhet og fungibilitet, med uforanderlighet og desentralisering som moderne tillegg. Knapphet handler om begrenset tilbud relativt til andre goder, holdbarhet om at pengeformen tåler gjentatt bruk, aksept om hvor bredt den tas imot i økonomien.
Portabilitet beskriver hvor lett verdi kan flyttes over avstander, delbarhet om den kan brytes ned i mindre enheter uten å miste funksjon, og fungibilitet om hver enhet er ombyttbar med en annen. Immutabilitet og desentralisert lagring peker på systemer der historikken er vanskelig å manipulere, og ingen enkelt institusjon kontrollerer utstedelse og forvaring. Målt mot denne matrisen fremstilte Eichenberger Bitcoin som strukturelt sterkt på de fleste punkter: et hardt tak på 21 millioner bitcoin, høy portabilitet på tvers av grenser, digital delbarhet ned til én satoshi og en hovedbok som er append-only og sikret gjennom proof-of-work. Den åpne variabelen er aksept, som ikke avgjøres av protokollen, men av faktisk bruk, regulering og markedsadferd.
For å sette dette inn i historisk ramme, plasserte han Bitcoin i en typisk evolusjon for monetære goder: først samleobjekt, deretter verdilager, så betalingsmiddel og til slutt regningsenhet. Slike skifter skjer gradvis, med gamle og nye systemer side om side, og uten ett enkelt punkt der «alt» endres. Spørsmålet i salen var derfor ikke om Bitcoin allerede er et monetært fenomen, men i hvilken fase av denne utviklingen vi befinner oss.
Slik Eichenberger ser det, har Bitcoin beveget seg ut av den rene samleobjekt-fasen og etablert seg som verdilager for en voksende gruppe brukere og institusjoner. Veien videre til betalingsmiddel krever mer enn ideologisk overbevisning: volatiliteten må ned, markedene må bli dypere, og betalingslag som Lightning må levere rask og rimelig transaksjonskapasitet. Samtidig trengs regulatorisk klarhet for bruk i betalinger, og skattesystemer som ikke gjør hver kaffekopp til en skattepliktig hendelse. Å bli regningsenhet vil kreve enda mer strukturelle endringer, som prising av råvarer og varer i bitcoin, bruk som internasjonal oppgjørsvaluta og plass i nasjonale reserve- og porteføljestrategier.
En sentral del av foredraget handlet om hvordan banker faktisk tar inn Bitcoin i praksis. Poenget var at institusjonell adopsjon ikke er ett dramatisk øyeblikk, men en lagvis infrastrukturhistorie. Banker går ikke rett til bitcoin-denominerte balanseark; de beveger seg gjennom tydelige steg som bygger på hverandre.
Først kommer forvaring, der bankene tilbyr sikker lagring av kundenes bitcoin og etablerer grunnleggende operasjonelle og regulatoriske rammer. Når dette er på plass, følger meglerfunksjoner, som gir kunder mulighet til å kjøpe og selge via kjente bankflater, med kjent KYC- og compliance-regime. Med både forvaring og likviditet etablert oppstår utlånsprodukter der bitcoin brukes som sikkerhet, og banken kan begynne å prise risiko og kapitalbruk rundt digitale aktiva.
Derfra kan bankene begynne å tilrettelegge for on-chain-overføringer og integrere Bitcoin-nettverket i betalings- og treasury-løp, for eksempel ved å bruke det som et ekstra oppgjørs- og overføringslag. Til slutt, når fundamentet er robust, kan mer avanserte avkastnings- og strukturerte produkter bygges oppå, der Bitcoin inngår i kombinasjon med andre aktiva og derivater. Slik beveger Bitcoin seg fra å være et spekulativt vedheng utenfor balansen, til å bli en del av selve bankstacken.
I avslutningen løftet Eichenberger blikket fremover: Hvis Bitcoin allerede har tatt steget fra samleobjekt til verdilager, hva skal til for å gå videre. For å fylle rollen som betalingsmiddel pekte han på behovet for lavere volatilitet, dypere likviditet i markedene, fungerende lag-2-løsninger som Lightning og mer forutsigbare rammer for betalinger og skatt. Først når transaksjoner kan gjennomføres effektivt og uten uforholdsmessig juridisk friksjon, gir det mening at flere bruker Bitcoin i hverdagsøkonomien.
For å bli regningsenhet må verden lenger. Kontrakter, råvarer og internasjonale handelsavtaler måtte i større grad prises i bitcoin, og nettverket kunne fungere som nøytral oppgjørsvaluta mellom institusjoner og statlige blokker. I en mer multipolar verden skisserte han et framtidsbilde der Bitcoin fungerer som en nøytral monetær fellesnevner som ikke tilhører én sentralbank eller én geopolitisk sfære. Kvelden ble avrundet med Satoshis ofte siterte formulering – «It might make sense just to get some in case it catches on» – og et åpent spørsmål til salen: står vi foran en finansialisering av Bitcoin, eller en bitcoinisering av finans. Uansett, var budskapet, er diskusjonen ikke lenger perifer. Den er monetær, og den handler om hvordan vi organiserer penger og finans fremover.
