Hvorfor er en blokkjede vanskelig å endre, og hva skiller åpne, private og delte nettverk? Her er de viktigste prinsippene.
Når en transaksjon først er lagt inn og bekreftet, er den i praksis permanent. Hver blokk er låst til blokken før med et kryptografisk fingeravtrykk.
For å endre en gammel oppføring måtte en angriper gjøre om arbeidet for alle senere blokker og samtidig kontrollere flertallet av nettverket. Det er så kostbart at det i praksis ikke skjer i store nettverk.
Hovedboken ligger på mange maskiner, ikke på én server. Det finnes derfor ikke ett sted som kan angripes eller slås av for å stoppe systemet.
Brukerne har egne kryptografiske nøkler. Den som kontrollerer nøkkelen, kontrollerer eiendelene, og det er også derfor sikker oppbevaring av nøkler er så viktig.
Offentlige blokkjeder som Bitcoin og Ethereum er åpne for alle. Hvem som helst kan delta, se transaksjonene og bidra til sikkerheten.
Åpenheten gir høy grad av tillit og sensurmotstand. Ulempen er at slike nettverk ofte er tregere og mindre private.
En privat blokkjede styres av én organisasjon, som bestemmer hvem som får delta. Den gir kontroll og personvern, men mister mye av det som gjør blokkjeder unike.
En konsortiumblokkjede styres av en gruppe organisasjoner i fellesskap, for eksempel banker eller aktører i handelsfinans. Den gir felles registre uten at én aktør har all makt.
Uansett type har blokkjeder samme mål: en pålitelig oversikt over transaksjoner uten en sentral myndighet. Forskjellen ligger i hvor mye åpenhet man bytter bort mot kontroll og hastighet.