En stablecoin er aldri tryggere enn reservene bak den. Slik fungerer reservene, og dette kan gå galt.
Verdien til en stablecoin hviler på reservene. For hver token skal utstederen ha minst like mye i kontanter, bankinnskudd eller kortsiktige statspapirer.
Utstederne publiserer jevnlige rapporter fra revisorer som bekrefter at reservene finnes. Hvor grundige og hyppige rapportene er, varierer.
Hvis markedet tviler på reservene, kan kursen falle under én dollar. Det kalles at stablecoinen mister koblingen.
I mars 2023 skjedde det med USDC, fordi en del av reservene sto i den amerikanske banken Silicon Valley Bank da den kollapset. Kursen hentet seg inn igjen etter noen dager, da det ble klart at innskuddene var trygge.
Tether, utstederen av den største stablecoinen, har i mange år fått kritikk for manglende åpenhet om reservene. Selskapet har siden økt andelen statspapirer og publiserer mer informasjon.
Eksempelet viser at en stablecoin i praksis er et løfte fra et selskap. Det gjør utstederens soliditet og regulering avgjørende.
Utstederen kan fryse tokens på bestemte adresser, for eksempel etter krav fra myndighetene. Det er nyttig mot kriminalitet, men viser at stablecoins ikke er like frie som bitcoin.
Tekniske feil, hacking av broer mellom blokkjeder og feil i smarte kontrakter er andre risikoer.