Digitale sentralbankpenger er sentralbankens egne penger i digital form. Slik fungerer de, og derfor utreder sentralbanker dem.
Digitale sentralbankpenger, forkortet DSP og internasjonalt kalt CBDC, er penger utstedt direkte av sentralbanken i digital form. De er et krav på sentralbanken, akkurat som kontanter.
Kontanter er de eneste sentralbankpengene vanlige folk har tilgang til. Pengene på bankkontoen er bankpenger, altså et krav på banken.
DSP kan rettes mot publikum, som en digital versjon av kontanter som alle kan bruke til betalinger. Den kan også brukes bare til oppgjør mellom banker og andre finansinstitusjoner, ofte kalt DSP for oppgjør.
De to formene løser ulike problemer og kan innføres hver for seg.
Når kontantbruken faller og betalinger i økende grad går gjennom private selskaper, ofte utenlandske, vil sentralbanker sikre at det fortsatt finnes en offentlig og trygg betalingsform. De vil også unngå at betalingssystemet blir for avhengig av enkeltaktører.
Stablecoins og tokenisering gir nye argumenter. Mange sentralbanker mener tokeniserte verdipapirer bør kunne gjøres opp i sentralbankpenger, ikke bare i private digitale penger.
Kritikere, blant dem mange banker, frykter at DSP for publikum kan trekke innskudd ut av bankene og svekke deres evne til å gi lån. Derfor diskuteres ofte grenser for hvor mye hver person kan eie.
Personvern er en annen bekymring. Et digitalt system gir mer innsyn i betalinger enn kontanter, og hvordan det skal begrenses, er et av de vanskeligste spørsmålene.
Valgene Den europeiske sentralbanken tar, påvirker hele Europa. Det gjelder både en digital euro for publikum og oppgjør av tokeniserte verdipapirer i sentralbankpenger. Sentralbanker i land utenfor eurosonen, også i Norden, følger derfor utviklingen i eurosonen tett.
Hver sentralbank må likevel selv vurdere om, når og i hvilken form DSP trengs. Svaret avhenger av hvordan kontantbruk, betalingsvaner og private digitale penger utvikler seg i det enkelte land.